Så ligger jeg her da......

Har blitt helt overveldet over reaksjonene på mitt første "ordentlige" blogginnlegg, snakk om at ord sprer seg fort på nett ja!.. Tilbakemeldingene har vært fine også, det har alt ialt vært en fin opplevelse, og da må man vel fortsette litt?

Så nå er det overstått da... Sånn mer eller mindre.. Og her ligger jeg... og kjeder r...... av meg... :/

For de som kanskje lurer på opplegget rundt lårplastikken; here`s the story:

Faste..... CRAP... Joa, så er jeg gatsric operert, men sulten blir jeg.. Og faste er dårlig kombi med narkose og operasjon da. Tips til andre, sørg for å få tidlig time, så ikke sulten gnager deg opp før du har rukket å møte opp på sykehuset.
Jeg var oppe halv fem, spiste et knekkebrød og la meg igjen.. Som den morgenfuglen jeg er, var det umulig å sove lenger enn til syv, så formiddagen ble lang.. Av alle ting lagde jeg eggerøre (!!) for å ha noe å fylle morgenen med, tenkte det var fint å ha når jeg kom hjem..
Min kjære nabo Catta, svinget innom med gode råd, der jeg satt nydusja og skrubba, stinkende Hibiscrub, med en uimotståelig lyst til å smøre inn stakkars vintertørre legger og ansikt med alslags deilige kremer..

Dura bort i KIA`n min alene, sånn passe spent. Skjønte lunta var kort når jeg nesten klikka på ei dame i en Audi som ikke klarte å komme seg ut av en fem meter lang lukeparkering, mens jeg stod og venta på å smette inn.. Beroligende ord fra Silje-min i London, dempet lysten til å kaste meg på tuta og hyte med knyttneven!:)

Oppmøte i 2 etage er som å booke seg inn på et fly, tok to min så kom ei blid sykepleier og henta meg inn til en seng.. Værsågod her er sykeskjorta, legg klærna i denne boksen og slapp og vent, vi er litt på etterskudd.. Ehh.. Aleris er et fantastisk sykehus, men gammelt... Seng under trekkvindu, minus 60 kg på meg, du kødder nå?? Må jeg kle av meg- jeg fryser jo! Vi ommøblerte litt, og jeg dro på denne skjorta da. Hva er greia med det? Når jeg blir liggende i to timer og venter uansett?.. Tror den søta damen skjønte det, og trillet inn et apparat som jeg aldri har sett før.. Et stort rør ble lagt inn i dyna, maskinen ble skrudd på, min helt egne varmepumpe jo!! DET var godt det. Et par små piller i et glass og jeg duppa av.. "Det er kun to sterke paracet", yeah right... Man sovner ikka av paracet kl tolv på dagen..

SÅ kom dr Frøyen. Han hadde en fin dag gitt, og tok med meg og kropp til "tegnebordet". Han dro og vrengte og forklarte og tegna noe som minnet om vikingskip på innsiden av låra. Magen min vrimlet etter "paracet" og ikke mat, tror jeg var på toalettet to ganger av ren skjær sult og nervøsitet jeg.. Sammen tuslet vi til operasjonsstuen, hvor jeg satt på en stol på utsida og venta, med en herlig liten "hatt" og noen frekke sokker.. haha. Min største bekymring var armplastikk i desember pga NM i brass, og jeg har et instrument å holde i.. Frøyen ble mer menneskelig når han fortalte han spilte b-kornett selv gitt, og vi ramlet inn i en verden av klang på forskjellige horninstrumenter.. "vi sees der inne" sa han blidt, når anestesi-fyren henta meg. Niks, det gjorde vi ikke, jeg ble slått ut ti min senere gitt..

Inne på operasjonstua, var det bare å legge seg på bordet, av med trusa, opp med skjorta, spre beina. hmmmm, kan minne meg om en annen kjent setting, men har som regel ikke slokna da gitt!;) Jeg har faktisk ikke store problemer med å vise kropp, særlig i en sånn setting med leger og sykepleiere. Men denne gang var det rett og slett en ufin opplevelse.. Den mannlige anestesisykepleieren skjønte det, men de fire damene som vask og styra og ordnet tok ikke hintet. Altså, jeg skjønner jeg må vaskes- men jeg fryser og skjelver, og hele meg måtte vel ikke blottes. Når "vaskedama" attpåtil skal være  "grei", ved å dekke meg til, ved å TEIPE over , ja nettopp, da var bunnen av nedverdigendekoppen nådd.. Tårene randt, aestesilegen pumpet på med sovemedisin, og det siste jeg husker, når jeg lå der og kikket opp i taket, var at operasjonstua hadde jammen meg en bord av et rosa mønster av et slags stakkatur, sånn som er i gamle bygg..

To timer senere våknet jeg opp på overvåkningen, med "brann i buksa", tidenes rare drøm og ledninger og dill overalt.
Og de kan si hva de vil. Og våkne opp sånn, er vondt. Jævlig vondt. Og jeg syntes møkkasynd på meg selv, og satte i og småtute.. ;)
Gi henne Ketorax sa legen, og mantraen da er, kjør på med Ketorax, men kvalmestillende først!.. Og Ketorax var vel ordet som gikk igjen de neste fire timene. Helt sprøtt, to minutter etter jeg fikk den, forsvant all smerte i lårene. Sterke saker.

Skal prøve å ikke gjøre dette for langt, men når jeg setter igang gitt.. ;) Sulten som en ulv var jeg blitt gitt, og ble trillet inn på rom for litt mat, og der var Julie også, som skulle være min støttekontakt det neste døgnet. Heldigvis og takk for det, fant sykepleieren det ikke forsvarlig å sende meg hjem, og jeg fikk bli over natten. Og som hun sa, det at man sendes hjem, særlig etter en lårplastikk, er rett og slett uforsvarlig. Kanskje ikke fordi det er farlig, men det er himla betryggende å vite du er i gode hender, får smertestillende og kvalifisert tilsyn. Julie tok med KIA`n hjem, og en lang dag gikk mot natt. Min gode venn "Mr Ravipakistani" kom på besøk med blomster og mokkasjokolade. Og han sa noen ord som gjorde enormt inntrykk på meg: " Fy fader hva dere jenter velger å gå gjennom noen ganger for å være fine.. dere ikke riktig kloke..." OG for pokker, så rett han har!!... Og han stirret med store øyne på alle som gikk forbi i gangene.. Jeg klarte ikke dy meg; "hehe, er det første gang du har sett så mange store mennesker samlet på et sted før eller?".. Flau, måtte han innrømme det.. Ikke så rart, min due, vi er på overvektsklinikken på Aleris, og alle har akkurat blitt slankeoperert:)) hehehe-- om to år ligger de her som meg:)

Jeg kom meg gjennom natta, fikk en frokost, og så kom sykepleieren for å bytte til sånne stramme strømper, og se på arrene. Og ifølge henne, så det bra ut. Min venn med de smarte ord, kom og hentet meg og kjørte meg hjem. Ikke uten litt fnising. Min gange ut av sykehuset, var en blanding mellom og ha gjort i buksa, eller skal snart føde.... Jeg ble tvunget å spise litt sushi og formaninger om å holde sofaen og senga..

Og det har jeg gjort, her ligger jeg... Og kjeder r....... av meg.. Men kroppen er en utrolig ting. Det var bra tøft de to første dagene, nå kjenner jeg det selvsagt, men spiser nesten ikke smertestillende.. Men jeg har sitteforbud, og skal bare ta det rolig. Og jeg begynner bli rastløs gitt... Det ser ganske greit ut. Skal skifte på bandasjer idag, mine foreldre kommer en tur, så modern må hjelpe meg litt.. Det utrolige er dette med nervene, det føles som fantomsmerter:)) Det er noe rart med plasseringen av hud, og jeg lar meg fascinere av at en liten føflekk jeg alltid har hatt høyt oppe midt på låret, har flytta seg fem-seks cm!.. Det har gått overraskende bra, nesten så man skulle hatt mer vondt, for da ville ikke dagene på sofaen vært så lange og rastløse.. Men jeg er overlykkelig jeg er over det værste, og er veldig glad jeg ikke skal gjøre noe annet enn armer i desember igjen.. Jeg tror ikke jeg har før nå, skjønt den store prosessen det er, og det er litt vanskelig å skulle motivere seg til en ny runde i desember.. Men jeg tror resultatet blir bra. Litt skuffet over fettsugingen rundt knærne, men det sies jo at det må gå et halvt til ett år etter en sånn greie, før man ser det ferdige resultatet. Så da kan jeg vel ikke klage etter fire-fem dager.. Til info har de fjernet totalt 375 g hud fra lårene og 400 ml væske fra fettsugingen rundt knær.. Som min venn "Little Poolboy" sa; Hey hey, nesten en kg det frøken!:) Joa, jeg gnåler jo om de siste tre-fire, så det passer bra. Bare jeg ikke kjedespiser meg opp ti den neste måneden!!..

Om noen lurer på noe, spør og du får svar-- og om du skal gjennom det samme, 70 % av nervene mine var ubegrunnet.. Nå er jeg bare spent på resultatet når denne tvangsbodyen er av!

Dagen før dagen..

For de som kjenner meg fra langt tilbake, så vet jo alle at jeg har gått gjennom noen forandringer de siste 2,5 åra. For de som har blitt kjent med meg i senere tid, har jeg også vært som regel helt åpen og fortalt om det også.
Noen ganger har jeg ikke sagt noe, eller kviet meg- det har gjerne vært for de som man liker "litt ekstra" godt. På denne måten er vel katta ute av sekken, for å si det mildt.

Jeg har hatt mye nytte av å lese andre sine blogger om samme prossess, så kanskje på tide å gi tilbake?

For tre år siden, var jeg stor som et berg. Jeg sleit med å komme meg rundt, var trøsteløs sulten eller fysen, og så ikke selv hvor ille ute jeg var. Vendepunktet kom da jeg fikk problemer med ankelen. Jeg trodde det var fordi jeg var svær, noe det viste seg å ikke være- men det er en annen historie:). Jeg var ulykkelig, isolerte meg, jeg ville ikke være sammen med mine venner andre steder enn i min trygge hule hjemme, og jeg trykte i meg mat, og følte meg enda mer elendig etterpå.

Målet helligjør midlene, tenkte jeg- noe må gjøres, det er nok nå! Løsningen ble gastric-bypass på Aleris, koble vekk 97% magesekk, og sjalte ut to meter tynntarm. Høres fint ut, selvsagt legger jeg 138 000,- på bordet og kvitter meg med denne dødvekten!:) Skal ikke legge skjul på at jeg tenkte ikke gjennom alle konsekvensene rundt det, tanken og ønsket om å  slippe frem "den tynne lille jenta" som var innesperret i meg, tåkela alle andre sider.

Vel, mindre er jeg blitt, 60 kg faktisk.. Et menneske.. Og jeg drar gjerne klisjeen-- jeg har fått et nytt liv.. Man er kanskje ikke mer lykkelig, men alt er lettere.. Det gjør ikke noe om heisen står, selv om jeg bor i 8 etage, trappene går greit:)

Det har vært en enorm fedmedebatt de siste årene. Jeg kan telle på to hender hvor mange jeg kjenner som har operert etter meg, og fokuset er enormt i media. Jeg er glad jeg tok tak før det tok helt av. Før jeg ble mindre, leste jeg ikke mye om det når debattene dukket opp på div nettaviser eller forum. kanskje jeg underbevisst ville beskytte meg selv, og det er jeg glad for nå.
Skal være førstemann til å skrive under på noen biter av Trim-Kari sine utspill, spiser du mer enn du forbrenner, peker vekta oppover etterhvert. Men det er feil sted å angripe, hvorfor spiser noen??
Men det som har sjokkert meg mest, er alle stygge kommentarer andre mennesker kommer med. 75% av tilbakemeldingene på diskusjoner har vært; "tykke mennesker er ekle, late,fæle, dumme osv". Det er regelrett mobbing, av en gruppe som i utgangspunktet er så utilpass fra før, og som ikke minst er FULLSTENDIG klar over vekta si fra før.

For du veit du er feit... Om det er noen med noen ekstra kilo som leser det her tror jeg dere vil kjenne igjen et par klassiske problemstillinger her, og kanskje dere vil smile litt og!:)

Bilkjøring..... Liten golf, fem mennesker-- min klassiske kommentar for å tøyse litt: " de feiteste sitter foran, jeg tar mer plass!"  ... Ingen brukte å krangle med meg på den gitt;)

Du kommer på fest eller middag hos noen du kanskje ikke har vært hos før, og ser at møblene kunne vært mer solide. Tanken kommer med en gang; "Vil den stolen tåle meg?"

Om noen leker og herjer og et vanlig slankt menneske hopper opp med baken på et bord som deiser i bakken, så flirer vi oss halvt ihjel. Det er jo komisk. Er det like komisk når en som ser tresiffra på vekta knekker det samme bordet?

Idag kan jeg gå på Kiwi en lørdag kveld i joggebukse og sminka fra igår, kjøpe en pose ostepop og sjokkis-- og ingen kikker rart på meg i det hele tatt. Frøken Fyllesyk ville vel de fleste tenkt smilende. Jeg dropper pose, og går med ostepopen min i handa og hjem igjen.
- Hva tenker du når du ser ei dame på 120 kg kjøpe pottis og dipp og en stor Stratosplate lørdag kveld? Kan du med hånda på hjertet si at du ikke legger merke til det, og tenker i ditt stille sinn, " du har da strengt tatt spist nok sjokkis eller frøken?"... Og vet du, den dama veit det selv og-- og kjenner blikkene brenne i nakken og ryggen, forter seg å dytte varene opp i posen, som om hun skulle ha stjålet de og skynder seg hjem, til sin trygge hule. River opp posen, trykker den i seg, og er enda mer skamfull etterpå..

Jeg har verdens mest fantastiske flotte venninne, hun er en sexbombe av et sjarmtroll, spik spenna gæren Diva til tider, men god som gull. Vi har vært erteris, og hengt sammen i tolv år nå. (SHIT, vi er blitt gamle..) Hun kjenner ALLE, gutta sikler, jeg har alltid hengt med liksom. Og noen av disse såkalte "kjekkasene" har behandlet meg som luft. Jeg har vært der, i maaange år, men har vel aldri blitt snakket til for å si det sånn. Så har det seg sånn at for et år siden, samlet vi "løsetøseruten.kåm" -- jentegjengen mao, og dro på byen i Sandefjord. Er sjeldent hjemme, var vel første bytur i mindre innpakning på halvannet år vil jeg tro.. Og jammen er jeg ikke plutselig blitt så interessant?!... Og så hyggelig det var å se meg, nei NÅ var det lenge siden, og du er jo så festlig og morsom!... Que?!.. Seriøst?... Og så renner det inn flere "friendsrequest" utover søndagen.. Er jeg sær når jeg reagerer på det?... Men det er ikke det verste... Det triste, er at jeg spiller med, jeg fniser og gigler, takker ja til drinker og snakker om løst og fast som vi er gamle venner. Og jammen aksepterer jeg forespørselen søndag ettermiddag og. Så hvem er mest falsk her?!:)

Idag er en usammenehengende dag. Jeg hopper frem og tilbake her, og det er vel fordi hodet mitt gjør det samme og. Jeg startet på en reise 2juni 08, og nå skal den avsluttes i slutten av 2010. Jeg har vært heldig, kroppen min har taklet vekttap bra, jeg har fin hud- men det får være grenser gitt;)

Imorgen kl 12.00 satser jeg på at Dr Frøyen på Aleris har fått seg en god natt søvn, spist en god frokost, stått opp med riktig bein, og ikke brygger på MS eller noe i den duren... Da skal lårene få en "tightere" form gitt.. Som en sliten gammel dressbukse, skal jeg splittes opp i sidene og syes inn til en mer formfin variant. Snakk om drøye greier, og er det ikke utrolig at det går ann?! Og er det lov å si at jeg er redd, spent og nervøs og glad på en gang? Det er litt skummelt å gå dit alene imorgen, man føler seg liten, men man er i trygge hender.
Før denne operasjonen, har jeg googla verden rundt etter bilder og sånt fra samme prosedyre. I Norge er det ikke lenger lov å vise bilder fra kosmetisk/plastisk kirurgi pga markedsføringsloven. Det har irritert meg grenseløst, man er jo vitebegjærlig for pokker!:) Kanskje jeg har ballene til å vise mine før og etter?.. haha, vi får nå se... Nei, på tide å finne fram Hibiscruben og joggebukse, må vel pakkes litt her og.. Ha en fortreffelig aften, og for de av dere som kanskje har brukt noen minutter på å lese-- så håper jeg ikke dere heller ville sett maling tørke, og isåfall, så foreslår jeg du heller gjør det!:)

Den private/offentlige sfære?

Jeg har tenkt litt frem og tilbake hva som er ok og skrive, og hva som man burde holde privat. I disse overeksponerte medietider, er det ikke så dumt å gi seg selv en liten sensur.. SAMTIDIG, har da aldri jeg vært noe særlig flink til det, så hvorfor skulle jeg blitt en mester nå?!..;)

Og kanskje noen historier er til for å deles?.. Kanskje det kan være et menneske som lærte noe, eller dro på smilebåndet-- og tenkte at " fy fader, det er spott-on", eller "du er ikke alene om det". Og er ikke det da en god ting? Og skulle det være sånn at noen har så mange innvendinger, så slutt å les, og finn på noe annet istedet..

Det får være en tid for første gang også her....

Mine første minutter som offisiell blogger!.. Er stygt redd for at jeg ikke har vett nok til å holde meg klar nok til passe på hva jeg uttaler meg om;)

Vel, mye spennende på tapeten fremover-- så da kan det kanskje være underholdende!