Dagen før dagen..

For de som kjenner meg fra langt tilbake, så vet jo alle at jeg har gått gjennom noen forandringer de siste 2,5 åra. For de som har blitt kjent med meg i senere tid, har jeg også vært som regel helt åpen og fortalt om det også.
Noen ganger har jeg ikke sagt noe, eller kviet meg- det har gjerne vært for de som man liker "litt ekstra" godt. På denne måten er vel katta ute av sekken, for å si det mildt.

Jeg har hatt mye nytte av å lese andre sine blogger om samme prossess, så kanskje på tide å gi tilbake?

For tre år siden, var jeg stor som et berg. Jeg sleit med å komme meg rundt, var trøsteløs sulten eller fysen, og så ikke selv hvor ille ute jeg var. Vendepunktet kom da jeg fikk problemer med ankelen. Jeg trodde det var fordi jeg var svær, noe det viste seg å ikke være- men det er en annen historie:). Jeg var ulykkelig, isolerte meg, jeg ville ikke være sammen med mine venner andre steder enn i min trygge hule hjemme, og jeg trykte i meg mat, og følte meg enda mer elendig etterpå.

Målet helligjør midlene, tenkte jeg- noe må gjøres, det er nok nå! Løsningen ble gastric-bypass på Aleris, koble vekk 97% magesekk, og sjalte ut to meter tynntarm. Høres fint ut, selvsagt legger jeg 138 000,- på bordet og kvitter meg med denne dødvekten!:) Skal ikke legge skjul på at jeg tenkte ikke gjennom alle konsekvensene rundt det, tanken og ønsket om å  slippe frem "den tynne lille jenta" som var innesperret i meg, tåkela alle andre sider.

Vel, mindre er jeg blitt, 60 kg faktisk.. Et menneske.. Og jeg drar gjerne klisjeen-- jeg har fått et nytt liv.. Man er kanskje ikke mer lykkelig, men alt er lettere.. Det gjør ikke noe om heisen står, selv om jeg bor i 8 etage, trappene går greit:)

Det har vært en enorm fedmedebatt de siste årene. Jeg kan telle på to hender hvor mange jeg kjenner som har operert etter meg, og fokuset er enormt i media. Jeg er glad jeg tok tak før det tok helt av. Før jeg ble mindre, leste jeg ikke mye om det når debattene dukket opp på div nettaviser eller forum. kanskje jeg underbevisst ville beskytte meg selv, og det er jeg glad for nå.
Skal være førstemann til å skrive under på noen biter av Trim-Kari sine utspill, spiser du mer enn du forbrenner, peker vekta oppover etterhvert. Men det er feil sted å angripe, hvorfor spiser noen??
Men det som har sjokkert meg mest, er alle stygge kommentarer andre mennesker kommer med. 75% av tilbakemeldingene på diskusjoner har vært; "tykke mennesker er ekle, late,fæle, dumme osv". Det er regelrett mobbing, av en gruppe som i utgangspunktet er så utilpass fra før, og som ikke minst er FULLSTENDIG klar over vekta si fra før.

For du veit du er feit... Om det er noen med noen ekstra kilo som leser det her tror jeg dere vil kjenne igjen et par klassiske problemstillinger her, og kanskje dere vil smile litt og!:)

Bilkjøring..... Liten golf, fem mennesker-- min klassiske kommentar for å tøyse litt: " de feiteste sitter foran, jeg tar mer plass!"  ... Ingen brukte å krangle med meg på den gitt;)

Du kommer på fest eller middag hos noen du kanskje ikke har vært hos før, og ser at møblene kunne vært mer solide. Tanken kommer med en gang; "Vil den stolen tåle meg?"

Om noen leker og herjer og et vanlig slankt menneske hopper opp med baken på et bord som deiser i bakken, så flirer vi oss halvt ihjel. Det er jo komisk. Er det like komisk når en som ser tresiffra på vekta knekker det samme bordet?

Idag kan jeg gå på Kiwi en lørdag kveld i joggebukse og sminka fra igår, kjøpe en pose ostepop og sjokkis-- og ingen kikker rart på meg i det hele tatt. Frøken Fyllesyk ville vel de fleste tenkt smilende. Jeg dropper pose, og går med ostepopen min i handa og hjem igjen.
- Hva tenker du når du ser ei dame på 120 kg kjøpe pottis og dipp og en stor Stratosplate lørdag kveld? Kan du med hånda på hjertet si at du ikke legger merke til det, og tenker i ditt stille sinn, " du har da strengt tatt spist nok sjokkis eller frøken?"... Og vet du, den dama veit det selv og-- og kjenner blikkene brenne i nakken og ryggen, forter seg å dytte varene opp i posen, som om hun skulle ha stjålet de og skynder seg hjem, til sin trygge hule. River opp posen, trykker den i seg, og er enda mer skamfull etterpå..

Jeg har verdens mest fantastiske flotte venninne, hun er en sexbombe av et sjarmtroll, spik spenna gæren Diva til tider, men god som gull. Vi har vært erteris, og hengt sammen i tolv år nå. (SHIT, vi er blitt gamle..) Hun kjenner ALLE, gutta sikler, jeg har alltid hengt med liksom. Og noen av disse såkalte "kjekkasene" har behandlet meg som luft. Jeg har vært der, i maaange år, men har vel aldri blitt snakket til for å si det sånn. Så har det seg sånn at for et år siden, samlet vi "løsetøseruten.kåm" -- jentegjengen mao, og dro på byen i Sandefjord. Er sjeldent hjemme, var vel første bytur i mindre innpakning på halvannet år vil jeg tro.. Og jammen er jeg ikke plutselig blitt så interessant?!... Og så hyggelig det var å se meg, nei NÅ var det lenge siden, og du er jo så festlig og morsom!... Que?!.. Seriøst?... Og så renner det inn flere "friendsrequest" utover søndagen.. Er jeg sær når jeg reagerer på det?... Men det er ikke det verste... Det triste, er at jeg spiller med, jeg fniser og gigler, takker ja til drinker og snakker om løst og fast som vi er gamle venner. Og jammen aksepterer jeg forespørselen søndag ettermiddag og. Så hvem er mest falsk her?!:)

Idag er en usammenehengende dag. Jeg hopper frem og tilbake her, og det er vel fordi hodet mitt gjør det samme og. Jeg startet på en reise 2juni 08, og nå skal den avsluttes i slutten av 2010. Jeg har vært heldig, kroppen min har taklet vekttap bra, jeg har fin hud- men det får være grenser gitt;)

Imorgen kl 12.00 satser jeg på at Dr Frøyen på Aleris har fått seg en god natt søvn, spist en god frokost, stått opp med riktig bein, og ikke brygger på MS eller noe i den duren... Da skal lårene få en "tightere" form gitt.. Som en sliten gammel dressbukse, skal jeg splittes opp i sidene og syes inn til en mer formfin variant. Snakk om drøye greier, og er det ikke utrolig at det går ann?! Og er det lov å si at jeg er redd, spent og nervøs og glad på en gang? Det er litt skummelt å gå dit alene imorgen, man føler seg liten, men man er i trygge hender.
Før denne operasjonen, har jeg googla verden rundt etter bilder og sånt fra samme prosedyre. I Norge er det ikke lenger lov å vise bilder fra kosmetisk/plastisk kirurgi pga markedsføringsloven. Det har irritert meg grenseløst, man er jo vitebegjærlig for pokker!:) Kanskje jeg har ballene til å vise mine før og etter?.. haha, vi får nå se... Nei, på tide å finne fram Hibiscruben og joggebukse, må vel pakkes litt her og.. Ha en fortreffelig aften, og for de av dere som kanskje har brukt noen minutter på å lese-- så håper jeg ikke dere heller ville sett maling tørke, og isåfall, så foreslår jeg du heller gjør det!:)