Har blitt helt overveldet over reaksjonene på mitt første "ordentlige" blogginnlegg, snakk om at ord sprer seg fort på nett ja!.. Tilbakemeldingene har vært fine også, det har alt ialt vært en fin opplevelse, og da må man vel fortsette litt?
Så nå er det overstått da... Sånn mer eller mindre.. Og her ligger jeg... og kjeder r...... av meg... :/
For de som kanskje lurer på opplegget rundt lårplastikken; here`s the story:
Faste..... CRAP... Joa, så er jeg gatsric operert, men sulten blir jeg.. Og faste er dårlig kombi med narkose og operasjon da. Tips til andre, sørg for å få tidlig time, så ikke sulten gnager deg opp før du har rukket å møte opp på sykehuset.
Jeg var oppe halv fem, spiste et knekkebrød og la meg igjen.. Som den morgenfuglen jeg er, var det umulig å sove lenger enn til syv, så formiddagen ble lang.. Av alle ting lagde jeg eggerøre (!!) for å ha noe å fylle morgenen med, tenkte det var fint å ha når jeg kom hjem..
Min kjære nabo Catta, svinget innom med gode råd, der jeg satt nydusja og skrubba, stinkende Hibiscrub, med en uimotståelig lyst til å smøre inn stakkars vintertørre legger og ansikt med alslags deilige kremer..
Dura bort i KIA`n min alene, sånn passe spent. Skjønte lunta var kort når jeg nesten klikka på ei dame i en Audi som ikke klarte å komme seg ut av en fem meter lang lukeparkering, mens jeg stod og venta på å smette inn.. Beroligende ord fra Silje-min i London, dempet lysten til å kaste meg på tuta og hyte med knyttneven!:)
Oppmøte i 2 etage er som å booke seg inn på et fly, tok to min så kom ei blid sykepleier og henta meg inn til en seng.. Værsågod her er sykeskjorta, legg klærna i denne boksen og slapp og vent, vi er litt på etterskudd.. Ehh.. Aleris er et fantastisk sykehus, men gammelt... Seng under trekkvindu, minus 60 kg på meg, du kødder nå?? Må jeg kle av meg- jeg fryser jo! Vi ommøblerte litt, og jeg dro på denne skjorta da. Hva er greia med det? Når jeg blir liggende i to timer og venter uansett?.. Tror den søta damen skjønte det, og trillet inn et apparat som jeg aldri har sett før.. Et stort rør ble lagt inn i dyna, maskinen ble skrudd på, min helt egne varmepumpe jo!! DET var godt det. Et par små piller i et glass og jeg duppa av.. "Det er kun to sterke paracet", yeah right... Man sovner ikka av paracet kl tolv på dagen..
SÅ kom dr Frøyen. Han hadde en fin dag gitt, og tok med meg og kropp til "tegnebordet". Han dro og vrengte og forklarte og tegna noe som minnet om vikingskip på innsiden av låra. Magen min vrimlet etter "paracet" og ikke mat, tror jeg var på toalettet to ganger av ren skjær sult og nervøsitet jeg.. Sammen tuslet vi til operasjonsstuen, hvor jeg satt på en stol på utsida og venta, med en herlig liten "hatt" og noen frekke sokker.. haha. Min største bekymring var armplastikk i desember pga NM i brass, og jeg har et instrument å holde i.. Frøyen ble mer menneskelig når han fortalte han spilte b-kornett selv gitt, og vi ramlet inn i en verden av klang på forskjellige horninstrumenter.. "vi sees der inne" sa han blidt, når anestesi-fyren henta meg. Niks, det gjorde vi ikke, jeg ble slått ut ti min senere gitt..
Inne på operasjonstua, var det bare å legge seg på bordet, av med trusa, opp med skjorta, spre beina. hmmmm, kan minne meg om en annen kjent setting, men har som regel ikke slokna da gitt!;) Jeg har faktisk ikke store problemer med å vise kropp, særlig i en sånn setting med leger og sykepleiere. Men denne gang var det rett og slett en ufin opplevelse.. Den mannlige anestesisykepleieren skjønte det, men de fire damene som vask og styra og ordnet tok ikke hintet. Altså, jeg skjønner jeg må vaskes- men jeg fryser og skjelver, og hele meg måtte vel ikke blottes. Når "vaskedama" attpåtil skal være "grei", ved å dekke meg til, ved å TEIPE over , ja nettopp, da var bunnen av nedverdigendekoppen nådd.. Tårene randt, aestesilegen pumpet på med sovemedisin, og det siste jeg husker, når jeg lå der og kikket opp i taket, var at operasjonstua hadde jammen meg en bord av et rosa mønster av et slags stakkatur, sånn som er i gamle bygg..
To timer senere våknet jeg opp på overvåkningen, med "brann i buksa", tidenes rare drøm og ledninger og dill overalt.
Og de kan si hva de vil. Og våkne opp sånn, er vondt. Jævlig vondt. Og jeg syntes møkkasynd på meg selv, og satte i og småtute.. ;)
Gi henne Ketorax sa legen, og mantraen da er, kjør på med Ketorax, men kvalmestillende først!.. Og Ketorax var vel ordet som gikk igjen de neste fire timene. Helt sprøtt, to minutter etter jeg fikk den, forsvant all smerte i lårene. Sterke saker.
Skal prøve å ikke gjøre dette for langt, men når jeg setter igang gitt.. ;) Sulten som en ulv var jeg blitt gitt, og ble trillet inn på rom for litt mat, og der var Julie også, som skulle være min støttekontakt det neste døgnet. Heldigvis og takk for det, fant sykepleieren det ikke forsvarlig å sende meg hjem, og jeg fikk bli over natten. Og som hun sa, det at man sendes hjem, særlig etter en lårplastikk, er rett og slett uforsvarlig. Kanskje ikke fordi det er farlig, men det er himla betryggende å vite du er i gode hender, får smertestillende og kvalifisert tilsyn. Julie tok med KIA`n hjem, og en lang dag gikk mot natt. Min gode venn "Mr Ravipakistani" kom på besøk med blomster og mokkasjokolade. Og han sa noen ord som gjorde enormt inntrykk på meg: " Fy fader hva dere jenter velger å gå gjennom noen ganger for å være fine.. dere ikke riktig kloke..." OG for pokker, så rett han har!!... Og han stirret med store øyne på alle som gikk forbi i gangene.. Jeg klarte ikke dy meg; "hehe, er det første gang du har sett så mange store mennesker samlet på et sted før eller?".. Flau, måtte han innrømme det.. Ikke så rart, min due, vi er på overvektsklinikken på Aleris, og alle har akkurat blitt slankeoperert:)) hehehe-- om to år ligger de her som meg:)
Jeg kom meg gjennom natta, fikk en frokost, og så kom sykepleieren for å bytte til sånne stramme strømper, og se på arrene. Og ifølge henne, så det bra ut. Min venn med de smarte ord, kom og hentet meg og kjørte meg hjem. Ikke uten litt fnising. Min gange ut av sykehuset, var en blanding mellom og ha gjort i buksa, eller skal snart føde.... Jeg ble tvunget å spise litt sushi og formaninger om å holde sofaen og senga..
Og det har jeg gjort, her ligger jeg... Og kjeder r....... av meg.. Men kroppen er en utrolig ting. Det var bra tøft de to første dagene, nå kjenner jeg det selvsagt, men spiser nesten ikke smertestillende.. Men jeg har sitteforbud, og skal bare ta det rolig. Og jeg begynner bli rastløs gitt... Det ser ganske greit ut. Skal skifte på bandasjer idag, mine foreldre kommer en tur, så modern må hjelpe meg litt.. Det utrolige er dette med nervene, det føles som fantomsmerter:)) Det er noe rart med plasseringen av hud, og jeg lar meg fascinere av at en liten føflekk jeg alltid har hatt høyt oppe midt på låret, har flytta seg fem-seks cm!.. Det har gått overraskende bra, nesten så man skulle hatt mer vondt, for da ville ikke dagene på sofaen vært så lange og rastløse.. Men jeg er overlykkelig jeg er over det værste, og er veldig glad jeg ikke skal gjøre noe annet enn armer i desember igjen.. Jeg tror ikke jeg har før nå, skjønt den store prosessen det er, og det er litt vanskelig å skulle motivere seg til en ny runde i desember.. Men jeg tror resultatet blir bra. Litt skuffet over fettsugingen rundt knærne, men det sies jo at det må gå et halvt til ett år etter en sånn greie, før man ser det ferdige resultatet. Så da kan jeg vel ikke klage etter fire-fem dager.. Til info har de fjernet totalt 375 g hud fra lårene og 400 ml væske fra fettsugingen rundt knær.. Som min venn "Little Poolboy" sa; Hey hey, nesten en kg det frøken!:) Joa, jeg gnåler jo om de siste tre-fire, så det passer bra. Bare jeg ikke kjedespiser meg opp ti den neste måneden!!..
Om noen lurer på noe, spør og du får svar-- og om du skal gjennom det samme, 70 % av nervene mine var ubegrunnet.. Nå er jeg bare spent på resultatet når denne tvangsbodyen er av!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar